innlegg nr.1
Jeg var bare fem år gammel da jeg for første gang så noe som skulle forandre livet mitt for alltid.
Jeg husker at jeg satt der, liten og uskyldig, mens min far slo ned farmor over noe så trivielt som en TV-tuner. I min barneverden ga det ingen mening, men jeg forstod én ting: det var farlig å føle. Farmor, som var et trygt anker i livet mitt, sa alltid at jeg ikke skulle tenke på det. ‘Han er bare sånn,’ pleide hun å si med et svakt smil, som om det kunne gjøre alt lettere å bære. Men selv som barn kunne jeg kjenne tyngden av det jeg hadde sett, og den vekten har jeg båret med meg i 37 år.
Det er derfor jeg skriver nå. Ikke bare for å dele min historie, men for å belyse den stille kampen som så mange menn kjemper daglig. I 2024 lever vi fortsatt i en tid hvor menns psykiske helse ofte blir ignorert eller feid under teppet. Det vil jeg endre.
“Å bryte et arvelig mønster av rus er ikke bare en kamp, men også en reise mot selvforståelse og helbredelse.”
Rusmisbruk – en arvelig byrde og selvforståelse
Rusmisbruk kan gå i arv, og forskning viser at barn av rusmisbrukere ofte står i risikogruppen for å utvikle psykiske utfordringer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Mange arver en genetisk sårbarhet som gjør dem mer utsatt, selv om de kanskje ikke er klar over det. For noen kan rusmidler bli en måte å håndtere smerte og utfordringer på, en slags flukt fra virkeligheten.
Jeg vokste opp med vissheten om at rusmisbruk fantes langt tilbake på min fars side av familien, men jeg tenkte at det var noe jeg kunne velge bort. For meg var alkohol aldri et problem – jeg visste hvor mange glass jeg ville drikke på fest, og det siste jeg ville ha dagen derpå var mer alkohol. Men så brakk jeg foten i midten av 20-årene, og for første gang opplevde jeg intravenøs morfin.
Det var en opplevelse som satte dype spor. Etter operasjonen våknet jeg i smerte, og da sykepleieren ga meg en ny dose smertestillende, kom den samme fantastiske følelsen tilbake. Fra det øyeblikket har jeg jaget den følelsen, i mer enn ti år. Selv om jeg har holdt meg unna tyngre rusmidler, har jeg hatt perioder der jeg har trengt smertelindring på grunn av følgeskader, og legen min har på et tidspunkt sagt stopp. Men lengselen etter den første følelsen kommer alltid tilbake, og jeg vet at jeg har en genetisk sårbarhet som gjør det vanskelig å gi slipp.
Det har vært en konstant kamp, men jeg har klart å fungere i hverdagen med familie, hjem og alt som følger med voksenlivet. Nå, mens jeg forbereder meg på innleggelse for nedtrapping, vet jeg hva jeg går til. Jeg vet hvor sterkt suget etter smertestillende kan sitte i kroppen lenge etterpå. For meg og mange andre er opiater mer enn bare fysisk smertelindring – de tilbyr en midlertidig flukt fra alt det vonde i livet. Det er en kamp som stikker dypt, og bare de som selv har opplevd dette kan forstå omfanget.